Laseroperasjon av øyne

Skrevet av
2

En dag på universitetet, for cirka 3 år siden, satt jeg i forelesningsalen og las på powerpoint-presentasjonen som projektoren projekterte. Etter en liten stund begynte jeg å irritere meg over at projektoren tilsynelatende var veldig mye ute av fokus, men det virket ikke som om noen av de andre studentene var enige. Det var først når jeg merket at det å myse med øynene hjalp på klarheten til presentasjonen at jeg tenkte at det måtte være øynene mine som var ute av fokus. I løpet av de nesten dagene bestilte jeg en time hos optiker for å få testet synet mitt. På undersøkelsesdagen fikk jeg vite at jeg hadde en synsfeil på -0.50 på det høyre øyet og -0.25 på det venstre øyet. Jeg gikk dermed til anskaffelse av briller, som jeg endte opp med å nesten aldri bruke, bortsett fra på forelesninger på skolen.

Etterhvert begynte jeg å føle behovet for å bruke briller for å se på TV og til andre dagligdagse ting, men det begynte aldri å falle meg naturlig å bruke briller. Det tok ikke lang tid før jeg også begynte å daglig irritere meg over at ting utenfor en radius på 6-7 meter var uklart for meg. Å ikke kunne lese tekst på litt avstand, eller å få øyekontakt med mennesker, fikk meg til å føle at jeg levde inni en boble.

Etter lang tid med irritasjon, over en periode på ett år, så valgte jeg å undersøke muligheten for å kunne foreta en laseroperasjon på øynene for å fikse den lille synsfeilen jeg hadde. Ved min første henvendelse hos Godt Syn (Memira), på Majorstua, mente de at jeg hadde så liten synsfeil at det nesten ikke var noen vits i å foreta en laseroperasjon. Men når jeg så forklarte min store irritasjon over min lille synsfeil så var de uansett meget behjelpelige med å gi meg tilstrekkelig med informasjon til at jeg skulle kunne ta en egen vurdering på om dette var noe jeg mente var nødvendig, og også ville bruke 25000 kroner på. Med ferie- og skattepengene som kom sommeren 2011 ble valget relativt enkelt.

Godt Syn hadde en kampanje med gratis forundersøkelser til laseroperasjon av øynene. På forundersøkelsen fikk jeg høre at øynene mine var friske og hadde tykke hornhinner, pluss at synet mitt fortsatt var stabilt 3 år etter min første synstest hos optiker, så en laseroperasjon ville ikke være noe problem. En måned senere skulle laseroperasjonen foretas.

På operasjonsdagen ble det foretatt en rask sjekk av øynene mine før jeg ble tatt med inn i et rom hvor lasermaskinen var. Jeg ble også gitt en valium for å roe ned kroppens muskelaktivitet. Synskirurgen (eller hvaenn man skal kalle han) begynte med å teipe øynene mine på vidt gap. Dernest satte han inni noen slags klamper på øynene mine for å holde dem åpne. Dette var litt ubehagelig. Etter dette gikk han løs på hvert enkelt øye. På samme tiden som jeg ble bedt om å fokusere på et grønt lys ble en slags vakumpumpe satt på øyeeplet for å, antakeligvis, hjelpe lasermaskinen å gjøre jobben sin. Dette vakumet førte til at synet forsvant i cirka 5-6 sekunder. Påsettelsen av disse vakumpumpene var det mest ubehagelige med hele operasjonen, og merkene på øyeeplet etter operasjonen sier vel egentlig sitt:

Merker på øyet

Etter at vakumpumpene ble fjernet kom synet tilbake, og øyekirurgen smurte på et eller annet på øyet. Dernest ble også klamper og teip fjernet fra øynene. Alt lys opplevdes nå merkbart skarpere og jeg hadde vanskeligheter med å se noenting som helst. Jeg ble tatt med til et mørkt rom med en slags hvilestol. Der skulle jeg sitte og slappe av i en halv time. Jeg fikk bedøvelsesøyedråper for å lette på smertene. Etter en halv time tok de en kikk på øynene mine igjen for å se at alt så greit ut. Dernest begynte jeg på min vei hjem med solbriller på. Allerede med en gang jeg kom ut av Godt Syns lokaler kunne jeg, fra det lille jeg klarte å se pga. alt lys var sterkt, se at jeg kunne se lengre klart enn hva jeg kunne før. Jeg kostet på meg et lite glis da. Med meg fra Godt Syn fikk jeg med antibiotika-øyedråper (Gul/hvit etikett) som jeg måtte bruke hver tredje time i en uke.

Øyedråper

Jeg fikk også med meg vanlige øyedråper (Grønn etikett) som jeg kunne bruke så mye jeg ville av etter hvordan jeg følte eventuell tørrhet.

En lite stund etter at jeg hadde kommet hjem forsvant virkningen av bedøvelsesøyedråpene jeg hadde fått hos Godt Syn. Dette var helt forferdelig. Den værste smerten jeg noensinne har kjent, og denne smerten var i øynene mine, og jeg kunne ikke gjøre noenting for å lindre den. Å gni seg i øynene skulle jeg absolutt ikke gjøre. Etterhvert klarte jeg ikke å holde øynene oppe både pga. smerten og det at alt lys ble for sterkt, så jeg gikk inn på badet og skrudde av lyset og satt der i cirka en time. Smerten ble etterhvert så stor at jeg begynte å produsere tårer, og tårer inneholder som kjent salt, så dette gjorde ikke akkurat situasjonen noe bedre. I desperasjonen som fulgte tok jeg min kamerats tips om å prøve å sove til etteretning, og begynte febrilsk å teipe fast øyebeskytterne til ansiktet mitt.

Øyebeskyttere

Disse måtte jeg bruke de to første døgnene etter operasjonen når jeg skulle sove for å forhindre at jeg puttet fingrene i øynene. Jeg klarte å sovne, til tross for all smerten, og våknet opp 3-4 timer senere og hadde det helt okei smertemessig. Dernest begynte jeg på den rutinemessige bruken av øyedråper.

Nå, etter litt over en uke siden operasjonen, har øynene mine begynte å klare seg noenlunde greit igjen mtp. væskeproduksjon, så jeg føler ikke lenger behovet for å bruke øyedråper. Synet mitt har vært meget variabelt denne uka, mye pga. tilførsel av øyedråper. Lyskilder har hatt en tendens til å få haloer (ringer) rundt seg, og mørkesynet mitt har blitt litt dårligere. Nærsynet mitt har også blitt en smule dårligere enn hva det var før operasjonen, men etter hva jeg har forstått var dette pga. over-operering mtp. at hornhinnen skulle gro. Lengdesynet mitt, derimot, er perfekt! Det er en drøm å kunne se ting på avstand klart igjen. Men jeg håper det ikke tar så altfor lang tid før nærsynet mitt blir bedre igjen. Det høyre øyet mitt, som var på bildet oppi her, er fortsatt litt ømt. Dette var det øyet som ble rødest etter operasjonen, men allerede nå har mye av rødheten forsvunnet. Det høyre øyet mitt har også dårligere syn enn det venstre, men forhåpentligvis er dette bare pga. det fikk hardere medfart i operasjonen. Det å kikke på en PC-skjerm nå er også litt vanskelig faktisk, men så har det jo bare gått én uke, og de ville ha meg inn for en kontroll av øynene om 3-4 måneder, så jeg håper ting er normalisert til da.

Oppdatering 06.09.2011:

Det har nå gått cirka 2 måneder siden operasjonen og begge øynene har nå like godt syn. Det er heller ikke slitsomt å se på en PC-skjerm lenger. Rødheten på øyeeplene er borte. Å se detaljer i mørket har blitt litt vanskeligere og lyskilder har en tendens til å få ringer (haloer) rundt seg, men dette er bagateller i bytte mot det å kunne se helt klart i vanlig lys. Vurderer du å ta laseroperasjon av øynene så kan du i hvert fall ta min erfaring som en anbefaling!

Det norske fighting game-miljøet

Skrevet av
Svar

De fleste, som spiller spill, er klar over at spill som Street Fighter, Tekken og andre fighting games (slåssespill) eksisterer, og man har gjerne også prøvd et av disse selv, men få er klar over hvor stort miljøet for slike spill faktisk er i Norge. Etter utgivelsen av Street Fighter 4, våren 2009, eksploderte nok en gang mainstream-interessen for fighting games, og mange nye spillere ble for alvor introdusert for sjangeren og miljøet (meg selv inkludert). Den dag i dag, med utgivelsen av oppfølgeren til Street Fighter 4 som kom våren 2010 (Super Street Fighter 4), er miljøet fortsatt voksende og deltakerantallet på turneringer øker for hver gang.

Ja, det blir altså, med jevne mellomrom, avholdt turneringer i Oslo-området, i både Street Fighter og Tekken, i regi av miljøet som hovedsaklig holder til på nettsiden Round1KO.com. Selv om Street Fighter og Tekken er de spillene som har stor nok fanbase i Norge til at det er hensiktsmessig at det blir avholdt turneringer i dem, så finnes det også folk av interesse for alle slåssespill mellom himmel og jord her.

Turnering på Sub-Scene

Noe av grunnen til at miljøet vokser så mye som det gjør er nok fordi det er så utrolig inkluderende og sosialt. Å spille online er reserveløsningen når det ikke arrangeres turneringer, eller at noen holder spillkveld hjemme hos seg. Skal man nyte slåssespill til sitt fulleste så kan man nemlig ikke bare sitte hjemme og spille via nettet. På internett vil det alltid finnes tilkoblingsproblemer som vil være med på å forringe spillopplevelsen, og dette er noe man for all del vil unngå i fighting games hvor spillingen bl.a. baserer seg på millisekunders reaksjoner. Derfor må man, i motsetning til andre dataspillmiljøer, ut og møte på de andre som deler den samme interessen. Allmenheten har lett for å rope “asosial” når en person har en glødende interesse for det å sitte foran en skjerm og spille dataspill, men selv allmenheten ville nok sett annerledes på fighting game-miljøet. Den samme allmenheten skulle gjerne også tro at det er en spesifikk gruppe mennesker som trekkes til dette miljøet, men også her ville allmenheten ha tatt feil. Her finner man bl.a. skoselgere, fjortisser, hip-hoppere, asiatere, IT-konsulenter, emo’er, uføretrygdede, musikere, advokater, 30-åringer, nerder, bankmenn, treningsnarkomaner, osv. Tingen er at disse merkelappene ikke betyr noen verdens ting i fighting game-miljøet. Når alle disse vidt forskjellige menneskene kommer sammen (i virkeligheten) for å spille, så er allerede de sosiale barrierene brutt bare pga. interessen for spillet. Fighting game-miljøet er ikke et miljø som skaper sosiale grupperinger, men et miljø som samler dem.

Turnering på Amatøren

Den vanligste måten å slutte seg til slåssespill-miljøet i Norge er å registrere seg på forumet til Round1KO. Dernest kan man f.eks. dele Xbox Live-Gamertag eller PSN-ID med andre for å kunne spille online, eller finne informasjon om kommende turneringer og sammenkomster. Hvis man ikke vil registrere seg på forumet kan man også ta turen innom Round1KO’s IRC-kanal og si hei. Lurer man på noe, eller vil ta en prat vedr. slåssespill (eller cirka hva som helst annet), vil det alltid finnes hyggelige folk på forumet, og i IRC-kanalen, som kommer til å svare deg.

Nye spillere vil alltid bli ønsket velkomne og tatt godt imot hos Round1KO.

Menn med sine faste håndtrykk

Skrevet av
Svar

Når man treffer nye mennesker utveksles vanligvis håndtrykk. Noen håndtrykk er faste og noen er slappe. Andre er noe midt imellom disse. Ofte høres snakk om at «faste håndtrykk», ja, det er noe som reale mannfolk har. Slappe håndtrykk er for pingler som er usikre på seg selv. Foretar man søk på internett finner man raskt frem til folk som mener at faste håndtrykk korrelerer med grad av selvtillit og trygghet på en selv. For å tre inn som dominant, i en sosial relasjon med et annet menneske, er også et fast håndtrykk det man burde begynne med.

Spesielt blant menn virker det som om det finnes veldig mange som er opptatte av å utsondre selvsikkerhet og maskulinitet ved håntrykk. «Man skal ha et fast håndtrykk!». «Det å ha et fast håndtrykk er hva som blir forventet av skikkelig kar!». Dette er setninger som man ofte kommer over i forskjellige varianter i diskusjoner vedr. håndtrykk. Nylig ble jeg observant på en facebook-gruppe dedisert til «hat» mot slappe håndtrykk. Hvorenn tullete en slik gruppe er, så finnes det nok et snev av bakenforliggende alvor her. Det virker faktisk som om det finnes ganske mange mennesker som har et bevisst forhold til hvordan et håndtrykk skal være.

Hvis du er observant, når du neste gang hilser på et nytt menneske (som er en mann), så vil du relativt enkelt kunne merke om denne personen har et bevisst forhold til å håndtrykket sitt eller ei. Det er kanskje fast, maskulint, dominant og alt det andre greiene, og det er nok også slik denne personen ønsker at en skal oppfatte det, men er dette egentlig et genuint håndtrykk man kjenner?

Hvis man nå setter opp håndtrykk på en skala: slappe, middels og faste håndtrykk. Hvor tror du de menneskene som er bevisste på sine håndtrykk befinner seg på denne skalaen? Selvfølgelig finnes disse i gruppen med faste håndtrykk. Vil en person som er full av selvtillit og som er dominant legge vekt på det å ha et fast håndtrykk? Aldeles ikke! Denne personen vil ha et middels eller slappt håndtrykk, og vil ikke ofre håndtrykk-»konkurransen» en eneste tanke. Faste håndtrykk har et kunstig preg over seg. Noe tilgjort.

En påstand som verserer blant folk er denne: «Hvis du ikke ser meg i øynene når du snakker så lyver du!». Dermed er det mange som tror at det å stirre andre i øynene får dem til å virke mer troverdige, når det er egentlig denne oppførselen som avslører dem som løgnere. Det er ikke naturlig å stirre folk inn i øynene når man snakker til dem. Likeledes er det ikke naturlig å ha et fast håndtrykk. Det faste håndtrykket blir brukt som middel for å framstå som mer selvsikker/dominant, men på samme tiden avsløres det bevisste forholdet til håndtrykket. De med sine faste håndtrykk er egentlig de som er usikre og underdanige, og vha. et fast håndtrykk forsøkes det å utsondre sikkerhet og det å gjøre innhogg i en annens dominans.

Møter en gutt/mann deg med et fast håndtrykk så skal man ta dette som et kompliment. Du blir tydeligvis ansett som en «trussel» som må underordnes i det sosiale hierarkiet. De aspirerende mannemennene er desverre ikke i stand til å se den selvmotsigende praksisen som det å gi faste håndtrykk egentlig er. La oss le litt av dem og deres dumskap… Ja… Mehehehehe…

Vaya con T-banetoget

Skrevet av
Svar

Hvis man har stått og ventet på T-banen i Oslo, eller T-baner andre steder, har man ganske sikkert vært vitne til fenomenet jeg nå skal omtale. Man har kanskje også selv følt en trang til å ta del i sysselen som utgjør fenomenet. Jeg skal nå prøve å beskrive fenomenet, samt spekulere litt i hva som kan være årsaken til dette.

På en T-banestasjon med relativt mange mennesker spredd jevnt utover vil fenomenet lettest la seg observere. Før et T-banetog kjører inn på en stasjon vil folk stå relativt stille. Men hva skjer så når folk ser at T-banetoget skal til å kjøre inn på stasjonen? De aller fleste begynner å gå med T-banetogets kjøreretning på plattformen. Og når jeg her sier «gå», så trenger ikke dette å bety at de begynner å aktivt spasere, men heller slentre eller ta et eller to steg i samme retning som T-banetogets kjøreretning.

De som står bakerst på stasjonsplattformen, togets kjøreretning tatt i betraktning, har muligens en god grunn for å bevege seg fremover. Det hender jo ganske ofte at T-banetoget er «for kort» til å strekke seg langs hele plattformen. T-banetogets fører vil som regel alltid kjøre til den fremre delen av plattformen, så det vil ofte være en fordel å befinne seg andre steder enn bakerst på plattformen.

Folk bak beveger seg

Det vil altså være logisk for de som står bakerst på plattformen å bevege seg fremover når T-banetoget kommer, siden man ikke kan vite om toget er langt nok. (Illustrert ovenfor)

Folk i midten beveger seg

Men nå skal vi over til det ulogiske, som også er illustrert ovenfor. Når T-banetoget er på vei inn på stasjonen, og har begynt å slakke ned på farten, så vil også de, som er garantert å få en T-banevogn parkert foran seg, begynne å bevege seg i togets kjøreretning. De vil ikke bevege seg like aktivt i denne retningen som de som har befunnet seg bakerst på plattformen, men de vil likevel bevege seg merkbart (slentre, to/tre steg). Disse små bevegelsene i retning med T-banetogets kjøreretning virker å forplante seg gjennom de ventende passasjerer etterhvert som toget gradvis skrider frem langs plattformen.

Denne ulogiske bevegelsen begynner lenge før de ventende passasjerer har fått noen forutsetninger for å kunne vite om det å gå frem eller tilbake på plattformen fører dem nærmere en dør inn i T-banevogna. Mange blir nødt til å ta den samme bevegelsen tilbake på plattformen når de etterhvert ser at de har havnet (eller havner) mellom to dører inn på T-banetoget. Hvorfor står ikke folk stille til de ser i hvilken retning de burde bevege seg for å komme nærme en dør?

Kan grunnen til denne bevegelsen være at folk føler at T-banetoget kjører fra dem (som det faktisk gjør), selv om alle vet at toget skal til å stoppe? Dørene på vognene beveger seg fra oss, og siden det er disse som er målene, så må man selv også bevege seg i samme retning? Er det kanskje fordi man fester øynene på noe som beveger seg fra oss, og det er derfor vi instinktivt beveger oss etter dette punktet vi har festet øynene på?

Uansett årsak; det å bevege seg på denne måten tjener ingen hensikt før man vet hvor en T-banetogdør ender opp i forhold til plattformen. Som tenkende vesener burde man hige etter å opptre logisk og rasjonelt. Mao. burde man stå i ro så lenge man vet at toget vil ende opp foran en, fordi man kan ikke vite hvor togdørene ender opp.

Så neste gang du venter på T-banen, motstå denne idiotiske og urasjonelle bevegelsen, og stå i ro til du vet hvilken dør du skal entre toget gjennom.
Beveg deg gjerne noen skritt i motsatt retning for å gjøre andre oppmerksomme på at de selv beveger seg med togets kjøreretning. Jeg ler av folk som har beveget seg flere skritt mot høyre, men ender til slutt opp med å måtte gå den samme distansen tilbake fordi det ikke fantes noen togdør foran dem når toget hadde stoppet.

Mennesker er dumme dyr…

Larve i pistasjnøttene fra Den Lille Nøttefabrikken

Skrevet av
Svar

Tidligere i sommer var vi samlet hos en kamerat for helgemoro og spilling. Pistasjnøtter og øl var på bordet, og alt så tilsynelatende ut til å ligge til rette for en appetittelig kveld. Den gang ei. Etter å ha spist mengden nøtter, man av nøtteskallene ser på bildet under, la jeg merke til noe som så ut som noe spindelvevaktige greier på en nøtt.

Spiste nøtter

Jeg tenkte først at det bare var noe støv, så jeg satte i gang med å åpne nøtta som hvilken som helst annen nøtt. Men dette var hva jeg så da jeg åpnet den:

Larve

Mtp. mengden av nøtter jeg allerede hadde spist kunne jeg ikke annet enn å tenke over muligheten for at jeg allerede fått i meg noen slike larver uten å ha lagt merke til det. Det var en del pistasjnøtter igjen på bordet, men etter larvefunnet var det ingen som hadde lyst på flere nøtter. Forståelig nok. Jeg dokumenterte funnet ved å knipse en del bilder, som jeg planla å sende til produsenten, Den Lille Nøttefabrikken. Når jeg begynte å skrive mailen til dem, fant jeg ut at denne måtte rettes til Brynhild-gruppen, da Den Lille Nøttefabrikken er en del av dem.

Larve og Nøttefabrikken

Pose og nøtt med larve i

I mailen jeg sendte til dem prøvde jeg å fremstå som mer forferdet over larvefunnet enn det jeg egentlig var, i den hensikt å gi Brynhild skyldfølelse nok til å gi meg goodies som plaster på såret. Her er svaret jeg fikk fra dem:

«Vi takker for mottatt henvendelse vedr. DLN Pistasjnøtter m/ funn av larve.

Å finne larve blant produkter man spiser er en ubehagelig opplevelse. Vi er svært lei oss for at du har hatt en slik erfaring med vårt produkt. Som produsent og leverandør tar vi saken alvorlig, og du har vår oppriktige beklagelse.

Det er dessverre vanskelig å gardere seg 100 % mot slike «naturlige» tilfeller. Nøtter kommer fra naturen, og med naturen kommer alle typer naturlige ingredienser. Vi ønsker imidlertid å understreke at vi ved vår bedrift har svært strenge krav både til hygiene og kvalitet i alle trinn, med strenge rutiner og prosesser for sortering/kontroller, samt behandling av råvarer. Det jobbes også kontinuerlig med å finne måter å eliminere slike tilfeller. Nå er det også slik at eventuelle «sporer» som ved visse spesielt gunstig forhold (varme/fuktighet) kan utvikle seg videre til levende organismer også etter at de har gått gjennom våre prosesser. Heldigvis skjer dette sjelden!

For ordens skyld ønsker vi å understreke at fremmedlegemet er ufarlig mtp smittefare. Alle nøtter som importeres gjennomgår behandlinger som eliminerer eventuelle mikroorganismer o.l. Dette gjøres konsekvent og blir dokumentert i henhold til strenge forskrifter. Røstede nøtter gjennomgår også varme/stekebehandling som dobbeltsikrer at produktene er trygge å spise.

Din tilbakemelding er avviksregistrert og i tillegg rapportert spesielt til rette ansvarlige hos oss, og vil således bli benyttet i vår prosess for forbedringer, slik at denne eller tilsvarende type feil om mulig kan unngås i fremtiden.

Vi har dessverre ingen mulighet til å gjøre hendelsen ugjort, og føler heller ikke at pistasjnøtter er riktige produkter som «plaster på såret» i dette tilfellet. Brynild Gruppen har imidlertid en vid portefølje, og vi har satt sammen en assortert produktpakke som vi håper kan falle i smak. Denne sendes fra oss pr. post.

Avslutningsvis ønsker vi å beklage saken nok en gang.»

Så fint. Jeg får goodiebag i posten. Denne fikk jeg nå for et par dager siden (Cirka 1,5 måned etter at jeg først klagde):

Pakke fra Brynhild

Innhold i pakken, samt brev:

Innhold i pakken

Brev i pakken

Altså, finner man uregelmessigheter ved et matvareprodukt så skal man klage. Stash i posten er ikke dumt.